Om Sjømannshjemmet
Det nasjonale aldershjem for sjømenn i Stavern er en privat stiftelse med formål å skaffe bolig til eldre sjøfolk og andre utvalgte grupper eldre brukere etter styrets vurdering, som er enslige, gifte eller samboende med god vandel. Stiftelsen skal i tillegg sørge for nødvendig pleie og helsehjelp til disse beboerne som følge av alderdom eller sykdom.
Det nasjonale gamlehjem for sjøfolk ble stiftet i 1905 ved at det kgl. norske Forsvarsdepartement overdro ved en gavekontrakt som ble signert den 2. juni 1905, en del av Frederiksvern Verfts eiendommer til Sjømændenes Landsforening. Den 16.august 1915 ble eiendommene overdratt av Sjømændenes Landsforening til Det nasjonale aldershjem for sjømenn i Stavern (heretter kalt DNAS), sammen med en del fonds og legater.
Det har gjennom årene blitt utført tallrike oppgraderinger og nyinvesteringer, og DNAS har i dag en attraktiv beliggenhet sentralt i Stavern med en betydelig bygningsmasse. Bedriften eier og driver i dag sykehjem, 59 aldersboliger og 18 omsorgsboliger.
Sykehjemmet sto ferdig ombygd 31.12.12 og fremstår nå som et moderne sykehjem med 20 sengeplasser.
Stiftelsen ledes av et styre på minst 6 og maksimalt 8 medlemmer bestående av følgende representanter:
Norges Rederiforbund, Norsk Sjøoffisersforbund, Det norske maskinistforbund og Norsk Sjømannsforbund med 1 representant fra hvert forbund. I tillegg er det oppnevnt 1 representant fra Stavern som medlem av styret og inntil 3 representanter med særskilt virksomhetstilknyttet fagkompetanse. Larvik kommune har oppnevnt 1 observatør i saker som gjelder sykehjem og omsorgstjenester.
Driften ved DNAS alders og omsorgsboliger er i hovedsak selvfinansierende, sykehjemmet får overført driftsmidler (rammetilskudd) fra Larvik kommune tilsvarende sengeprisen ved kommunens egne sykehjem.
I henhold til stiftelsens statutter har DNAS’ styre og daglig leder påtatt seg som særskilt oppgave å forestå tilsyn av Sjømennenes Minnehall i Stavern. Statsbygg har ansvar for drift og vedlikehold.
DNAS, styret og/eller daglig leder, er uten økonomisk forpliktelse for Minnehallen.
Tilsynskomiteen for Minnehallen er det samme som DNAS` hovedstyre.
Vår visjon
Godt liv – hele livet
Hovedmål:
Trygghet, verdighet,
respekt & tydelighet
Delmål:
– Felles kultur
– Se alle muligheter
- Et sosialt fellesskap.
- En god arbeidsplass.
- Sammen med brukerne.
- Stole på at hver og en disponerer dagen sin riktig til brukernes beste.
- Oppdatert på dokumentasjon.
- Fleksible i forhold til rutiner.
- Flinke til å be om eller tilby hjelp. HUSK at ting går lettere hvis vi kommuniserer og samarbeider.
- Vi ønsker å gi beboerne en trygg livssituasjon og en verdig tilværelse, hvor det legges vekt på beboernes trivsel. Omsorgen skal ivareta alle behov som følge av fysiske og psykiske funksjonshemninger, herunder kvalifisert smertebehandling og ernæring, medisinering etter ordinasjon fra lege, nødvendige medisinske undersøkelser og behandlinger, opptrening/rehabilitering, samt pleie- og omsorg tilpasset den enkeltes behov også i terminal fase.
- Så langt som mulig legger vi til rette for at beboere fra alle kulturer får en omsorg som er tilpasset deres egen kultur. Det er viktig å opptre slik at alle beboere opplever verdighet og respekt fra personalet sin side.
- I praksis betyr dette at de som bor her bestemmer og styrer over sitt eget liv så langt som mulig. De får selv bestemme når de skal stå opp og når de vil legge seg, hvilke klær de vil ha på og hva de vil spise. De bestemmer selv ha de ønsker å være med på av aktiviteter eller være alene og i fred og ro.
Vår historie
Vår historie
En lang historie
Sjømannshjemmet ble opprettet 12. mai 1905.
Den kgl. norske regjerings Forsvarsdepartement overdro dengang, ved en gavekontrakt, en del av Fredriksvern Verfts eiendommer til Sjømændenes Landsforening. Den 16. august 1915 ble eiendommene overdratt av Sjømandenes Landsforening til Det nasjonale aldershjem for sjømenn sammen med fonds og legater.
Sjømannshjemmet var opprinnelig ment som bosted for sjøfolk m/familier av fattige kår. Sjømannspensjon ble først innført i 1949, og obligatorisk rett til krigspensjon kom først i 1968. Det var mange sjøfolk som kom hjem før og etter krigen som hadde vanskeligheter med å etablere seg i det lokale bo og arbeidsliv. Det var også mange krigsseilere som fikk problemer med etablering i samfunnet grunnet påførte traumer og skader fra sin seilingstid under krigen. Mange av disse flyttet inn i leiligheter på sjømannshjemmet.
Til å begynne med var det de 3 eldste brakkene som ble brukt til boliger og etterhvert i 1924 ble Fernleybygget satt opp. I tillegg var det en “betjeningsbolig” eller “pleiebolig” hvor de som var for syke til å bo i sine egne leiligheter for en periode kunne få pleie og behandling. Personalet hadde tilhold i andre etasje. Det ble ikke innkrevd husleie før tidlig i 1970-årene da den generelle økonomien blant de fleste hadde bedret seg betraktelig.
9. januar 1972 sto det klart nytt sykehjem. I starten var det gitt tillatelse til å ha 12 pasienter. Senere ble det utvidt til 26 pasienter. Hjemmet hadde i tillegg 7 hybler i det som tidligere ble kalt “betjeningsboligen”.
I 1978 ble det bygget 12 nye leiligheter i Johan Ohlsensgate 6, og i 1987 12 leiligheter i Skandiabakken med livsløpsstandard. De nye leilighetene økte interessen og hevet statusen på det å søke bolig ved sjømannshjemmet og etterspørselen økte. I 2001 sto det ferdig 18 nye omsorgsboliger i tilknytning til sykehjemmet.


