Den kgl. norske regjerings Forsvarsdepartement overdro dengang, ved en gavekontrakt, en del av Fredriksvern Verfts eiendommer til Sjømændenes Landsforening. Den 16. august 1915 ble eiendommene overdratt av Sjømandenes Landsforening til Det nasjonale aldershjem for sjømenn sammen med fonds og legater.

Sjømannshjemmet var opprinnelig ment som bosted for sjøfolk m/familier av fattige kår. Sjømannspensjon ble først innført i 1949, og obligatorisk rett til krigspensjon kom først i 1968. Det var mange sjøfolk som kom hjem før og etter krigen som hadde vanskeligheter med å etablere seg i det lokale bo og arbeidsliv. Det var også mange krigsseilere som fikk problemer med etablering i samfunnet grunnet påførte traumer og skader fra sin seilingstid under krigen. Mange av disse flyttet inn i leiligheter på sjømannshjemmet.

Til å begynne med var det de 3 eldste brakkene som ble brukt til boliger og etterhvert i 1924 ble Fernleybygget satt opp. I tillegg var det en “betjeningsbolig” eller “pleiebolig” hvor de som var for syke til å bo i sine egne leiligheter for en periode kunne få pleie og behandling. Personalet hadde tilhold i andre etasje. Det ble ikke innkrevd husleie før tidlig i 1970-årene da den generelle økonomien blant de fleste hadde bedret seg betraktelig.

9. januar 1972 sto det klart nytt sykehjem. I starten var det gitt tillatelse til å ha 12 pasienter. Senere ble det utvidt til 26 pasienter. Hjemmet hadde i tillegg 7 hybler i det som tidligere ble kalt “betjeningsboligen”.

I 1978 ble det bygget 12 nye leiligheter i Johan Ohlsensgate 6, og i 1987 12 leiligheter i Skandiabakken med livsløpsstandard. De nye leilighetene økte interessen og hevet statusen på det å søke bolig ved sjømannshjemmet og etterspørselen økte. I 2001 sto det ferdig 18 nye omsorgsboliger i tilknytning til sykehjemmet.